fredag 9. september 2016

Tilbake til Fremtiden (Jazznytt intervju høsten 2016)

Tilbake til Fremtiden (Jazznytt intervju høsten 2016)

Petter Wettre tukler med affeksjonsverdien når han spiller inn debutplata for andre gang. – Jeg er nysgjerrig på hva som skjer når samme besetning spiller de samme notene 20 år seinere, forklarer saksofonisten.

Det var litt tilfeldig at jazzlivet tok av for Petter Wettre rundt midten av 90-tallet. Parallelt med den nye, hippe fjelljazzen som vokste fram i hovedstaden, fikla en forholdsvis ung, Berklee-utdanna mann med kildene. Wettre trakterte saksofonen og komponerte på mange måter på amerikansk. Først og fremst var han session- og teatermusiker. Han levde fra flis til munn på et kott på St. Olavs plass og var litt usikker på hvordan han skulle lure seg inn i jazzmiljøet.
– Da jeg kom hjem fra Berklee i 1992 var det regna som relativt eksotisk å ha utdanning derfra. Det medførte at Erling Wicklund fatta interesse og lagde et portrettprogram i NRK om meg. Dette hørte en radiolytter med tilknytning til Kongsberg jazzfestival, noe som igjen førte til at Jeg var en av de første som ble presentert på festivalen under fanen ung jazz, forteller Wettre.

Slik lirka Wettre seg inn i jazzbevisstheten. Videre jugde han på seg et band i prat med innehaveren av den nå salige bula Blue Monk i St. Olavs gate. Han kjørte motsatt rutine og booka jobben før han satte sammen bandet.
– Jobb er jobb, så den i utgangspunktet uvitende besetningen stilte. De var Jon Eberson, Terje Gewelt og Jon Christensen.

Mens Wettre livnærte seg på TV-spilling og Baccara på Kommunehuset, hadde han en hel del ferdigkomponert materiale i jazzbaggen. Det var det som skulle bli til Pig Virus, en albumdebut som traff tidsånden usedvanlig godt, og som siden har blitt stående som en av de viktige og riktige platene. Med på laget hadde Wettre Håvard Wiik, Terje Gewelt og Per Oddvar Johansen.
– I ettertid har Knut Riisnæs fortalt at folk i kretsen hans ble litt snurt over suksessen til Pig Virus. Plata hadde et mer amerikansk, og kanskje tilbakeskuende, sound i en tid der det gikk mye i fjelljazz. Sånn hadde Riisnæs med venner spilt ti år før, uten at noen hadde hørt etter.

Wettre er fornøyd med å kunne konstatere at Pig Virus er en slik plate en yngre generasjon musikere gjerne refererer til, har stående i hylla og trekker fram i nostalgiske øyeblikk på nachspiel.
– For dem betyr Pig Virus det samme som tidlige Michael Brecker-plater gjør for meg. De traff meg på et avgjørende tidspunkt og det er aldri noe som blir bedre enn de platene der. Det er én av grunnene til at jeg fikk lyst til å gjennomføre Pig Virus 2.0.

2.0-ideen materialiserte seg i saksofonistens hode for et års tid siden. Det gikk opp for ham at den så avgjørende førstplata var i ferd med å fylle tjue. Wettre var også blitt tjue år eldre og tjue år dyktigere. Hvordan ville Pig Virus høres ut tjue år seinere? Ville den bli bedre, slik besetningen har blitt dyktigere, eller var det noe annet der – noe i tida, i innspillingen, eller i selve ungdommeligheten?
Det var duka for 2.0.
– For å være ærlig trodde jeg ikke det skulle gå. Uten å nevne navn eller årsak ble det ikke så mange jobber med den originale besetningen fra Pig Virus. Vi skiltes ikke som særlig gode venner. Derfor var det overraskende at alle ga tommel opp i løpet av et døgn.

Først var tanken å gjøre noen konserter. Etter hvert dukka ideen om en nyinnspilling opp. Begge deler er vanligere å se hos forslitte rockere som vil melke ei gammal ku.
– Det er liksom ikke prøvd ut i jazzen. Folk som kjenner meg vet at jeg liker å lage noe mer enn bare musikk. At jeg gjerne pakker det inn i noe annet og litt mer action-fylt.

Wettre er ikke redd for litt kontrovers, men går heller ikke bevisst inn i den. Om det er å sende Aylar Lie på Spellemann-utdeling eller å debattere assorterte støtteordninger, tilfører Wettre musikken, eller personaen, litt krydder. Han har også sansen for prosjekter som ramler over i det konseptuelle.
– Jeg liker å gruble og forske litt. Resultatet og mottakelsen av Pig Virus 2.0. ville vært min masteroppgave, skulle jeg skrevet en. Jeg er veldig spent på hva en nyinnspilling gjør med affeksjonsverdien. Hvordan høres 2.0.-utgaven ut for dem som har et nært og nødvendig forhold til den opprinnelige plata?

Wettre mener at 2.0. låter bedre enn 1.0.
– Men det er opp til den lyttende part å avgjøre. Jeg delte ut de samme notene til de samme folka, men vi har blitt dyktigere musikere og spiller dermed tightere. Det eneste som er annerledes er soloene. Pig Virus 2.0 innbyr til mye morsom Tilbake til fremtiden-problematikk.

I 2009 sa Wettre farvel til fysisk format og tradisjonell distribusjon. Med en egen app, (2014), som gir tilgang til saksofonistens katalog, sa han klart fra om at verken cd eller vinyl, til tross for alskens støtteordninger, gir tilstrekkelig inntjening.
– Jeg hadde ikke forventa at appen skulle lede til såpass mye oppmerksomhet. Litt overraskende har det medført at foredragsvirksomhet for det private næringsliv har vært med på å betale regningene de siste par åra.

Med Pig Virus 2.0 vender Wettre paradoksalt nok tilbake til det håndfaste. På egen blogg viser saksofonisten, som ikke vil omtales som kunstner, til bildekunst. Hvorfor tilgjengeliggjøre et verk for flest mulig til en lav pris, når du kan begrense opplaget og øke prisen?
– Etter en del hodekløing kom jeg fram til at jeg skulle utgi et lite opplag til en høy pris. I første omgang betyr det at Pig Virus 2.0 ikke vil være tilgjengelig gjennom appen og strømmetjenester.

Med et opplag på 100 feite vinylplater og en stykkpris på 850 kroner, appellerer Wettre til samlemaniske fans med sans for eksklusivitet.
– Når forbrukeren, takket være YouTube og Spottify, uansett ikke er villig til å legge igjen ei krone, kan jeg like greit satse på de som er villig til å betale for noe ikke alle andre har. Tjener jeg 85000 på 100 lp-plater, er det mer enn de fleste norske jazzutgivelser de siste åra. Går det i boks, skal jeg vurdere å ta på spanderbuksene og gjenåpne Blue Monk for en kveld.

Pål Buset - Jazznytt